FORORD
Winterreise har alt det som kjennetegner den store kunsten. Sangene kan undersøkes på alle plan, og uansett om man betrakter dem fra et følelsesmessig, et psykologisk eller et eksistensielt ståsted, vil de stadig kunne bringe nye tanker og erkjennelser. Man kan bruke et helt liv til å fravriste verket små biter av dets hemmelighet, men det vil fortsatt stå der: trist, strålende, fullkomment og ugjennomtrengelig - som livet selv.
Wilhelm Müller regnes for å være en av de første romantiske tyske poetene; han hadde stor kjennskap til gammeltysk lyrikk og folkediktning og hadde en spesiell forkjærlighet for gresk åndsliv. I sin dagbok skrev Müller en gang at hans vers var ment å skull synges, men ettersom han selv hverken kunne synge eller spille, håpet han at en beslektet sjel ville sette musikk til dem. Müller døde i 1827, 33 år gammel, og visste neppe at Schubert med utgangspunkt i diktene hans hadde skapt de første sangsykluser i lied litteraturen: Die schöne Müllerin (1823) og Winterreise (1827).
Franz Schuberts fem siste leveår var preget av sykdom og motløshet, og han døde i 1828, 31 år gammel. Winterreise var noe av de siste Schubert skrev, og selv omtalte han disse sangene som de beste han noensinne hadde komponert; de mest grusomme - og dem han var mest glad i.
Winterreise er en vandring i bevissthetens grenseland, og døden er hele tiden nærværende; både som en mulighet til befrielse og fred, og som et fryktet endepunkt der de dypeste lengsler - og dermed sjelen - opphører å eksistere. Vandreren er blitt sveket av sin kjæreste, og trekker seg unna byen og menneskene. Han virrer rundt i frosne fjellandskap og trenger samtidig stadig lenger inn i sin fordreide og ensomme indre verden. Sanseinntrykkene langs veien blir revet ut av sin sammenheng og forstørret til det ugjenkjennelige.
Teksten er vandrerens tankestrøm, ofte farget av selvmedlidenhet og en dyster innsikt. Han sammenligner sitt lidenskapelige følelsesliv med naturens store, klare bilder - og følges gjennom landskapene av Schuberts geniale musikalske kommentarer og harmoniske vendinger. Han taler til seg selv, til sitt hjerte og til tårene, til sneen og den frosne elven, til byen, til kråken og hundene som i en desperat vilje til å tro at så lenge han finner ord, er han ikke fortapt. Den eneste meningen han finner i tilværelsen, er å fortsette sin hvileløse vandring.
Klaverets toner er lyden av hans vekslende følelser, og samtidig et slags overjeg som han hele tiden står i kontakt med. Det er noe lindrende ved å erkjenne sin smerte i en slik indre dialog, og det gir rom for noen lyspunkter, selv i sangene der dødslengselen er sterkest. Men i den siste sangen er også klaverets stemme redusert til lyden av en mekanisk lirekasse. Reisen har kulminert i intethet.
Winterreise handler om å miste håpet. Det gis ingen svar, og det er ingen forsoning eller optimisme å finne. Men Müller og Schubert har tvunget sorgen over menneskets ensomhet inn i poetisk og musikalsk form, og gitt oss en måte å oppleve den på som kan berike og forandre våre liv.
Njål Sparbo
